De kule

Hørte på "Osenbanden" på P3 nå i ettermiddag. Først snakka de litt om hva som avgjorde hvem som var kul og ikke kul i ungdomsskoletida. Deretter stilte reporteren spørsmålet om hvem som er de kule blant voksne. Det ble et interessant innslag, synes jeg. Osenbanden hadde invitert en sosiolog til å si noe om dette. Han sa noe om at det å snakke om kule og ikke-kule ikke bare er et "tulletema" som vi skal kimse av; det er mye viktigere enn som så.

Fremdeles, etter at vi er blitt voksne, er det stor statusforskjell på de som er kule og de som ikke er det. Det kan kanskje være vanskelig å sette fingeren på det. De som er kule vet hvordan de skal te seg. De vet når det er riktig å le og når det er riktig å tie stille. Det å være kul henger nøye sammen med status, som igjen har mye å si for sjansen til å bli invitert med på sosiale ting ("Heei! Kem blir med på nachspiiiel?"), og i neste omgang muligheter for jobb, osv, osv.

Sosiologen, som jeg dessverre ikke fikk tak i navnet på, mente at "de kule" i mange sammenhenger utgjør en betydelig maktfaktor i samfunnet, og at det var viktige med små opprør mot disse skjulte maktstrukturene.

Dette visste jeg vel fra før, eller hur? Det var ihvertfall interessant å få det presentert på denne måten. Det var en litt annen innfallsvinkel enn det vi har hørt om nettverksbygginga til Trond Giske & co. Og det var godt å få bekreftelse på at jeg ikke nødvendigvis har paranoide trekk når jeg synes å merke at noen grupper med tilbakelente, kule folk virker ekskluderende og ser ut til å ha innflytelse på hvem som får delta på små og store ting som skjer i samfunnet. Det er kanskje ikke bare innbilning?

(Og hva med meg sjøl? Er jeg opptatt av å holde meg inne med "de kule" for å berge meg sjøl? Jeg føler ikke at jeg er så kul sjøl, men er jeg ekskluderende? Oi, oi, oi! Mange tanker å tenke, du.)