"Å alltid være klar til å snakke på vegne av livet"

I går og i dag har jeg vært på et todagers kurs i førstehjelp ved selvmordsfare. Det var tredje gang siden tidlig i høst at dette kurset ble holdt i Tana. Les mer om undervisningsprosjektet Vivat her.

Jeg har vært på andre typer førstehjelpskurs før, som de fleste andre. Det er en trygghet å vite at det er mange "der ute" som kan hjerte-lunge-redning og som vet noe om hva en gjør ved trafikkulykker. Når en går på kurs og lærer en metode er det større sjanse for at en handler i en krisesituasjon. Det handler mye om å vite hva en skal gjøre. - Hva er det første jeg må gjøre? - Hva er neste steg? Det må være bra å tenke på etter en slik krisesituasjon; uansett utfall: - Jeg gjorde så godt jeg kunne og jeg brukte det jeg har lært.

Etter disse kursene i mitt lokalmiljø føler jeg at vi er på god vei i å gjøre noe for å forebygge selvmord. Temaet er så tabubelagt og situasjonen så vanskelig for de som er i faresonen at det er viktig at vi begynner å snakke høyt om det. Det er noe vi kan gjøre for å forhindre at folk dør. Det er noe vi kan gjøre for å hjelpe hverandre når det føles tungt å leve. Alle strever i perioder og alle kan føle seg ensom og utilstrekkelig. Altfor ofte skjer det at noen ikke ser veien ut av det vanskelige. Da er det viktig (livsviktig!) å treffe et medmenneske som er "klar til å snakke på vegne av livet," slik det står formulert i kursheftet jeg fikk.

Og vet du hva jeg synes var noe av det beste med kurset? At jeg traff folk med vidt forskjellig yrkesbakgrunn - ikke kun folk i omsorgsyrker. Du trenger ikke være lege for å gi hjerte-lunge-redning, og du trenger ikke være psykolog for å gi nødvendig førstehjelp til et medmenneske som tenker på å ta sitt eget liv. Det gir håp!